tirsdag 22. januar 2008

BLOGG 2: ”Oss”, ”Det” og ”Vi” i Cyberspace


Menneskelige maskiner og roboter har vært en del av vår opplevelsesverden i lang tid. Allerede i 1818 handlet historien om Frankenstein (skrevet av Mary Shelley ) om et ”skapt” og konstruert menneske, og i moderne tid beskrev William Gibson såkalte kyborger i flere av sine verker. Han ga også opprinnelsen til begrepet ”Cyberspace” i sin roman Neuromancer (1984) før et slikt rom i det hele tatt fantes. I populærkulturen er de menneskelige maskinene populære: Matrix (1999), Blade Runner (1982) og Robocop (1987) er bare noen få eksempler, og mange tolkninger inneholder et pessimistisk syn på hvordan teknologien til sist kan og vil overgå menneskene. Med datamaskinen, også kalt den siste maskinen fordi den i og for seg kan etterligne alle andre maskiner (i Leon Marwells artikkel Following the Digital Imaginary), beveger teknologien seg fremover med stormskritt. Vil datamaskinen til slutt klare å repplikere mennesket? Er menneskelige maskiner og kunstig intelligens (A.I) i ferd med å bli virkelighet?

Teknologien er ikke helt der enda. Ring bare Telenors kundeservice på 05000 og snakk med ”robotresepsjonisten”. Ingen sakelige svar, og utrolig irriterende. Jeg foretrekker fremdeles å prate med mennesker. Men mens maskinene blir mer og mer menneskelige kan vi også se tegn til at menneskene blir mer og mer lik maskinene.
Norbert Wiener sammenlignet mennesket og maskin allerede i 1948 da han publiserte boken Cybernetics om kybernetikk definert som ”Control and Communication in the Animal and the Machine”. Det er skremmende å se på likhetstrekkene: Neuronene i hjernen kan sees som de samme komponentene som i datamaskinen, sentralnervesystemet kan tolkes som de elektriske spenningene og nervøse lidelser som ”computer malfunctions”. Marshall Mc Luhan har beskrevet teknologien til de elektroniske mediene som kroppslige forlengelser, en slags proteser til den menneskelige kroppen og sansene. Andre teknologier som pacemakers og kunstige implantater gjør dette bildet enda tydeligere: vi blir litt mindre mennesker, og litt mer maskiner. Hvor mye av kroppen vår kan vi egentlig bytte ut med maskiner og fremdeles være oss selv?

Donna Haraway argumenterer for at mennesket allerede er en kyborg i sin artikkel A Cyborg Manifesto fra 1985. En kyborg er et menneske hvis kropp har helt eller delvis blitt tatt over av elektroniske teknologier – altså et individ bestående av både organiske og syntetiske deler. Haraway peker på at de gamle komponentene i maktstrukturer vil bli erstattet av nye alternativer på bakgrunn av et nytt samfunn bestående av likeverdige individer. I stede for ”representasjon” vil vi få ”simulasjon”; i stede for ”reproduksjon” vil vi få ”replikasjon” og i stede for ”sex” vil vi få ”genetic engineering”. At mennesker kan skapes på bakgrunn av teknologi er ikke lenger en så fjern fantasi: Kloning og kunstig befruktning er allerede introdusert og muligheten for å produsere mennesker er en realitet. Lik Frankenstein i 1818 kan mennesker i dag bli avlet frem i et laboratorium, men tanken om datamaskiner som kan tenke og føle som et menneske virker fremdeles fjern. Den såkalte Turing testen er en test som setter seg fore å avdekke hvorvidt en maskin kan utøve menneskelig intelligens. Til nå har ingen maskiner bestått en slik test, men mange jobber på spreng for å utvikle maskiner med såkalt Artificial Intelligence. Mens vi i tidligere tider skilte mellom oss og maskinene, natur og kultur, blir grensene stadig mer flytende.

Sci fi kan bli virkelighet.

se også:

The Loebner Prize

Kewin Warwick - cs4fn

Ingen kommentarer: