BLOGG 8. Facebook og andre sosiale nettverkstjenester

I 2004 laget Mark Zuckaberg programmet "the facebook" for studenter ved Harvard Universitetet i USA. The Face Book var en sosial nettverkstjeneste som knyttet studentene sammen, og fikk navnet facebook fra skolekatalogen. Snart ekspanderte "the facebook" til å også omfatte andre universiteter i USA og i 2004 ble programmet også åpnet for High Schools. I 2006 åpnet facebook for alle - verden over - og det eksploderte! 2007 var facebooks store år her i Norge og en anslår at ca. 1 million nordmenn har logget seg på fjesboka. På verdensbasis måles tallet til hele 66 millioner brukere!!!

Hva er det som skiller facebook fra andre nettverkstjenester?

Denne videoen fra commoncraft er spesielt nyttig for å forklare hvordan nettverktjenester fungerer :)



Et sosialt nettverk er folk og forbindelser mellom folk i ulike typer nettverk. Sosiale nettverkstjenester kan kjennes igjen ved tre fellestrekk:

1) en har en synlig profilside
2) en har en liste over forbindelsene sine
3) listene til andre brukere er synlige - du kan se hvem som er "venn" med "hvem".

En av de første nettverkstjenestene som innehar disse tre kjennetegnene var SixDegrees fra 1997. Tidligere hadde en hatt datingtjenester hvor hensikten var å møte fremmede, men med nettverkstjenestene skulle man komme i kontakt med gamle kjente, og venners venner. I perioden fremover skulle det oppstå mange slike tjenester.
I 2002 kom Friendster som omtales som "den største skuffelsen i Internettshistorie" av enkelte. Friendster fikk i de første årene 300 000 brukere kun gjennom jungeltelegrafen, men problemene oppsto da nettverkstjenesten fikk mediedekning. En fikk tekniske problemer i forbindelse med kapasitet, men det oppsto også sosiale problemer. Plutselig var alle der: kona og sjefen. I tillegg oppsto et misforhold mellom brukerne og Friendster da brukerne begynte å åpne falske profiler, såkalte "fakesters" for å knytte til seg de mest spennende "vennene". På friendster kunne man nemlig bare linke seg til fjerdegrads venners-venner.

Da MySpace ble lansert i 2003 tok de over de skuffede Friendster brukerne. My Space samarbeid med musikere ga de rask vekst og profilen de har i dag: som kanal mellom band og fans. MySpace tilbyr også brukerne og personalisere sine profiler med HTML. Dette differensierte MySpace fra andre nettverkstjenester. MySpace ble slik en ungdommens kanal.


Facebook derimot har blitt et sted for alle grupper og aldre. På Facebook har selv "mora di" en profil. Facebook tillater også skjulte profiler som bare venner kan se, og de åpnet i 2007 for at utenforstående kunne få tilgang til Facebooks informasjon ved å utvikle "applications" (les mer om API her).
Det er muligens enkeltheten som har gitt Facebook den enorme populariteten: Det er bare å logge seg på og i løpet av kort tid har en fått kontakt med tidligere klassekamerater og venners venner. En trenger heller ikke å gjøre så mye for å opprettholde profilen sin. I tillegg har Facebook markert seg som en plattform, et beskjedsystem, et sosialt nettverk, et auksjonsted m.m. Noen spår at Facebook etterhvert vil ta over for google.


Kritiske røster advarer mot Facebook og hvordan en uten skrupler utleverer seg selv og sitt privatliv i noe som faktisk er ett offentlig rom. Bilder som legges ut på nett kan brukes og misbrukes og så fort du har lastet de opp er de ikke lenger i din kontroll. Det er grunn til å være skeptisk og utøve varsomhet når man opptrer på slike arenaer. Enda det kan virke så enkelt og trygt fordi det er en skjerm og en maskin mellom deg og handlingene dine, og de andre brukerne.


Les flere spennende artikler om Facebook:

Datatilsynet "hvordan tenke personvern i Facebook"
Teknofil "hvordan fjerne en nettprofil"

Nettverkstjenester:

www.facebook.com
www.friendster.com
www.twitter.com

BLOGG 7. Mobil hverdag

Mobiltelefonen har blitt et viktig innslag i vår nye livsstil og er et digitalt medium. Professor Henrik G. Bastiansen har skrevet en bok om mobiltelefonen og dens historie med den treffende tittelen "Det piper og synger overalt". I den mobile hverdagen i dag har alle mobiltelefon og sms pip og ringelyder er blitt en del av omgivelsen vår. I 2006 fylte mobiltelefonen 40 år i Norge, men Bastiansen påpeker at mobiltelefonen også har en forhistorie og den definerer han som tiden mellom 1900 og 1965. I disse årene blir radioen, telefonen og bilen tatt i bruk av mange og sammen legger de føringene for den nye oppfinnelsen: mobiltelefonen! Menneskene blir mer mobile og får dermed nye "mobile" behov. Den første mobiltelefonen ble laget for bilistene og ble nettopp kalt for bil-radio-telefonen. Ericsson lagde en slik telefonen i 1910 for sin kones bil. Systemet forutsatte at bilen måtte stoppe å koble seg opp til telefonledninger langs veiene.

Bastiansen deler utviklingen av mobiltelefonen i Norge i fire faser :

1. Fase 1966: Norges første mobil og OLT (offentlig landmobil tjeneste) ble innført.

2. Fase 1981-1933: Norden fører an med NMT - det første mobilsystemet i verden som kunne brukes mellom land.

3. Fase 1993-2000: mobilen blir allmannseie. En tid som kan kalles mobiltelefonens gullalder. Mobilnettet GSM åpnes i Norge og dette blir begynnelsen på mobiltelefonens gjennombrudd. Tidligere hadde det kun eksistert et statlig teleselskap, Telenor, men nå fikk de konkurranse av privateide Netcom. Til å begynne med hadde det kun vært de rike unge foretningsmennene, "jappene", som hadde hatt mobiltelefonen, og den var et statussymbol som konntoerte penger og suksess. Oppløsning av monopolet førte til at telefonene raste i pris.

4. Fase 2000 og nå: Mobiltelefonen har gått fra å være noe vi ringer med til å bli et medium i seg selv. Mobilen har blitt mote og trend og kan sees som en del av vår populærkultur som gjennomsyrer de fleste sosiale relasjoner. I disse tider frontes spesielt mobiltelefonen som musikkspiller og kamera - men også som webbrowser (med wap), avtalebok, klokke og kalender. Ringefunksjonen er bare noe vi tar for gitt.



I den mobile hverdagen er vi er alltid tilgjengelige. Mobiltelefonen gir oss trygghet, og har blitt ett "kroppens medium" slik som brillene og klokken. De siste 10 årene har mobiltelefonen blitt mer personlig og hvilket merke du har, hva slags deksel, farge og ringetone sier noe om hvem du er.

"Vis meg din mobiltelefon og jeg skal si deg hvem du er"

Bastiansen mener at mobiltelefonen har fjernet seg så langt fra dens originale funksjon at det er passende å lete etter ett nytt navn på det lille digitale multimediumet. Kanskje kan man si at mobiltelefonen med den digitale teknologien og det multimediale potensialet faktisk er på vei til å bli (eller er?) en liten pc? En personlig computer som ikke bare er mobil i bærbar forstand, men som kan brukes mens du er i bevegelse og som kan puttes i lomma?

Kjøp boken her.

Les også:

How cell phones works

Your mobile: miracle og menace?

BLOGG 6. ytringsfrihet, sensur og personvern på nett

Internett reiser mange delikate spørsmål rundt ytringsfrihet, sensur og personvern.

På mange måter kan en si at Internett med www utvider ytringsfriheten fordi mange flere får muligheten til å ytre seg enn i de tradisjonelle massemediene. Men selv om de fleste synspunkt slipper til på Internett er det ikke mange som blir hørt. I Internettjungelen er det lett å havne bakerst og ytringer på nettet får ofte først oppmerksomhet når de fanges opp av massemediene. Samtidig er Internett en viktig ytringskanal for foreksempel ekstrempolitiske ytringer som ikke slipper til ellers. På Internett finner man nær sagt ytringer om alt. Dette reiser spørsmål om sensur. Er det noen ytringer som vi burde skjermes mot? Professor Francis Sejersted mener at uønskede ytringer burde tillates og at bare slik kan vi komme dem til motmæle, dette er også i henhold til John Stuart Mills tolkninger av pressefrihet og ideer om det offentlige rom som rensende. Slik kan Internett muligens sees som en sikkerhetsventil der uønskede holdninger kan få utløp.

Helt fra starten av har nettet blitt brukt til formål som regnes som ulovlige og kriminelle i samfunnet ellers. Dette kan skyldes at det helt fra begynnelsen av har vært vanskelig å kontrollere nettet. Nettet har en åpen og distribuert struktur som gjør sensur vanskelig, særlig fordi nettverket er globalt og det eksisterer ulik lovgivning fra land til land. Innhold som er ulovlig her kan lett plasseres på en tjener i et annet land der det samme innholdet er lovlig. Men sensur av Internett er ikke umulig og praktiseres effektivt i mange land. Kina er kjent som en værsting og nylig ble en profilert menneskerettighetsblogger arrestert. Her kan du se hvordan sensur på Internett fungerer i ulike land.

Internett og digital teknologi gjør overvåking lettere. Man legger igjen digitale fotavtrykk hvor enn man beveger seg på nett og ideen om at ”nettet leser deg” er helt reell. Personvernet skal beskytte individet og individets rett på kontroll over informasjon om en selv. Etter terrorhandlingene 11 september 2001 har myndighetene i USA og mange andre land fått større fullmakt til å overvåke privat informasjon og mange godtar dette som en sikkerhetsløsning (se Patriot Act). Så lenge man ikke har noe å skjule er det vel ikke noe å være redd for? Argumenter i mot baserer seg på at overvåking kan hindre individets frihetsfølelse og aggregere selvsensur, at informasjonen kan misbrukes, og at overvåking behandler alle som potensielle skyldige. Foucalts panoptiske prinsipp viser hvordan mennesket innordner seg og disiplineres når det ”blir sett” eller ”tror det blir sett”. I George Orwells bok 1984 møter vi skrekkeksempelet av det paranoide og overoveråkede samfunn.
EUs datalagringsdirektiv krever at all informasjon skal lagres i minst to år noe som har reist en voldsom debatt i Norge om personvernet. Personvernet er beskyttet i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og må sees som en forutsetning for flere andre rettigheter, samtidig må personvernet hele tiden veies opp mot mennesket sikkerhet mot blant annet datakriminalitet. Dette kan vise seg å være en vanskelig balansegang.

Kurer 90 - datalagringsdirektivet

Facebook selger opplysninger om deg?

BLOGG 5. Den digitale offentligheten - Gjør Internett verden mer demokratisk?

På internettet er de intellektuelles bidrag ikke i stand til å skape fokus, hevder Jürgen Habermas (morgenbladet).

Med Internett har vi fått en ny offentlig arena som ikke er forbeholdt en elite slik de tradisjonelle massemediene er. Den er heller ikke avhengig av massemedienes marked og kan derfor tolkes som en tilbakevending til den borgerlige offentligheten, der hver og en av oss er deltagere fremfor publikummere. Det er opp til oss å gi Internett verdi, mening og faglig innhold. Den digitale teknologien gjør at hvert apparat i teorien kan være både mottaker og avsender. I det deliberative demokratiet som Habermas beskriver tas besluttninger på balgrunn av diskusjon og meningsutveksling i et offentlig rom, ikke ved avstemming som i det klassiske liberalistiske demokratiet vi har i dag. Med web har vi fått en ny arena for diskusjon der alle i teorien kan delta. I virkeligheten er problemstillingen vanskeligere..

Begrepet alle er misvisende. Selv i Norge har ikke alle tilgang på teknologien, eller kunnskapen, som gjør at en kan delta i en digital offentlighet. Informasjonskløften er et alvorlig hinder for demokratiet i vår digitale tidsalder.

Det som er helt sikkert er at Internett endrer demokratiet...



Elektroniske oppslagstavler var de første elektroniske diskusjonfenomenene og CBBS i 1978 regnes som det første sivile. Før det regjerte universitetenes elektroniske systemer som Usenet og Arpanett. Ny kunnskap og teknologi gjorde etterhvert samtidig (synkron) diskusjon (Chat) og rollespill (MUD) mulig. Virtuelle felleskap kan for mange bli et alternativ til, eller en videreføring av, vanlige sosiale felleskap.

Nettfora har tatt av de siste årene og i de virtuelle felleskapene diskuteres offentlige så vel som private temaer. Mange mener derfor at Internett bryter skillet mellom offentlig og privat. Således kan Internett sees som nedbrytende av demokratiet. Brukernes blogger fokuserer gjerne på det nære og det menneskelige - en "viser" seg frem (eks. Facebook). (se også Intimitetstyrraniet)

På Internett ser vi også en forlengelse av offentlighetens diskusjoner. På web har mange poltisk engasjerte borgere og aktivister fått en egen arena å ytre seg på og således delta i den store offentlige diskusjonen. Hypertekst gir muligheten til å svare på og lenke til andres innlegg og skape sammenhengende samtaler og debatter. Det finnes flere eksempler der disse bloggene har fått stor offentlig betydning. Men den enorme bredden og det store antallet brukere på nett fører også til en fragmentering - til millionervis av adskilte samtaler og emner. På Internett eksisterer ikke en offentlig samtale - men mange.



Web 2.0: Den nye generasjonen av web handler om økt brukerstyring og brukergenerering av verdi. Det handler om "deg". Verktøy som blogg, YouTube, MySpace osv. har gjort det lettere for den enkelte å ytre seg på nett - eller være deltagende i en digital offentlighet. Men blir alle "hørt"?




Valgkampen i USA markerer seg også i nettverksamfunnet. YouTube er et globalt nettverkssamfunn der videobudskap kan spre seg kjapt til mange (viral marketing) og der alle kan være produsenter. Videoen Obama girl ble verdenskjent i løpet av noen få dager - og er blitt vist 6 millioner ganger siden juli i fjor.



Med Internett og digitale medier oppstår det i prinsippet nye muligheter for realisering av noen av de klassiske offentlighetsidealene. Men det finnes gode innvendinger både for og i mot. Utviklingen vil uansett bli målt opp mot etiske og politiske idealer som er knyttet til den «klassiske» borgerlige offentligheten slik Habermas i sin tid beskrev den.

For mer om digital offentlighet se her.

BLOGG 4. Tradisjonelle uttrykk i nye sko

Med de digitale teknologiene har vi fått nye og langt friere måter å kommunisere på. Digital teknologi (f.eks SMS) har tatt knekken på og redefinert mange språk - og fortellerkonvensjoner – og byr på en ny type ”lesning”. Med datamaskinen og Internett har vi også fått et medium der brukeren er mer enn en leser og der Hvermansen kan delta aktivt.

Datamediet er multimedialt dvs. at det rommer flere enn et media på en plattform, og at den integrerer disse. Det er dermed også multimodalt da det blander statiske og dynamiske informasjonstyper som stillbilde og lyd, levende bilder og tekst. Dette fører til en rekontekstualisering av de tidligere informasjonstypene. Vi kan lese aviser på nett og se filmsnutter og TV i nettavisen. Det nye mediet remedierer de tradisjonelle mediene.


Begrepet remediering ble lansert av Bolter og Grusins på slutten av 1990 tallet og betyr at nye medier tar opp i seg gamle medier og utnytter egenskapene deres på nye måter. Slik epost kan sies å ha remediert brevet, eller telegrammet. De gamle mediene følger også med i utviklingen og slik sett går remedieringen begge veier. SMS har blant annet blitt en vanlig virkemiddel for økt brukerdeltagelse i TV. Med digitale medier og web ser vi en utvikling der mediene mer og mer hyller brukeren.

Multimedialitet, brukerstyring og nettverkstruktur skiller datamediet fra de klassiske mediene og gir muligheter de tidligere mediene ikke har. SMS har kanskje gjort det mulig for seeren å delta i TV sendingen – men dette er svært begrenset i forhold til mulighetene på web. Datamediet tilbyr et videre grensesnitt for brukeren, gir henne mer makt og muligheter til deltagelse (Facebook, YouTube o.l). Dette har bl.annet inspirert digital kunst og nettkunst (men hva er kunst og hva er teknologi?).

Hypertekst forandrer den klassiske fortellingen der dokumentstruktur og tilegnelse faller sammen som lineære (slik vi kjenner det fra bøker, film, TV og musikk). Riktignok kan man legge fra seg en bok eller pause en film – men likefullt er handlingens struktur bestemt fra avsender som en sekvens fra begynnelse til slutt . På web i dag finnes det nært et uendelig antall kombinasjoner av lesning av tekst knyttet sammen med lenker fra node til node. Med hypertekst bestemmer leseren rekkefølgen – dette gir mindre makt til forfatteren – men krever også mer av leser. Eksperimentering med hypertekstfiksjoner som Michael Joyces ”Afternoon. A story” (1987) gir leseren valgmuligheter, men har ikke blitt veldig populære. De fleste ønsker å underholdes med en ferdig servert historie – helst med en begynnelse, en midtdel og en slutt (se narratologi). Selv om hypertekst byr på nye måter å lese på er den klassiske tredelte fortellerstrukturen også godt bevart i den digitale verdenen.

Dataspill er den dominerende fiksjonsformen på nett og opererer stort sett på et makronivå som følger en lineær fortellerstruktur gjerne delt inn i kapitler, eller verdener, som deltageren må igjennom – altså en klar lineær fortelling med en begynnelse og en slutt. På mikronivå tillates derimot høy brukerstyring innenfor verdenens rammer. Nye onlinespill oppererer uten slutt (world of warcraft). Disse uendelighetsspillene har vært i kryssilden for problemtiske spørsmål om brukeravhengighet. En fortelling krever en slutt, og det er vanskelig å gi seg før man kommer dit..

Multimedia byr på nye vilkår for sammenblanding og samspill og omdefinerer mange av de konvensjonene som er etablert ved de gamle analoge mediene. De digitale mediene bygger hele tiden på de tradisjonelle, men tilfører forandring - og gjør det gamle til noe nytt.

Se filmsnutter om multimedia, dokumentformer og fremvekst av dataspill her.

Mer om dataspill:
www.gamestudies.org

Digital Art og Nettkunst:
www.dam.org
www.digitalartsourche.com/index.shtlm
www.museet.no/utstilling/netart

BLOGG 3 Hypertekst

I dag benytter mange web daglig. Vi kaller det ”surfing” og når vi ”surfer” klikker vi på ulike lenker som fører oss fra en sted til ett annet. Med datamaskinen og hypertekstteknologien har vi fått en helt ny måte å lese på. I stede for den klassiske lineære lesemåten som kjennetegner skriftelig tekst, fra A til Å og begynnelse til slutt, kan vi nå lese på kryss og tvers. Dette gjør følgelig lesningen svært komplisert dersom man ikke er strukturert. Nettet er fullt av lenker som man til enhver tid vurderer å følge eller ikke følge, og det er lett å ”gå seg vill”. Men hypertekst byr også på vanvittige fordeler. Man får hele tiden tilbud om å lese assosierte tekster som bare er et tastetrykk unna. Og det er nettopp dette med assosiasjon og lenking ideen om hypertekst ble bygget på. Bloggen min er et utmerket eksempel: Her lenker jeg hele tiden til relevant informasjon på andre nettsteder slik at leseren med et tastetrykk kan hoppe fram og tilbake mellom min og andre tekster for å få stoff og kilder utdypet. Fotnoter og kryssreferanser i bøker kan derfor sees som den opprinnelige formen for hypertekst

Ideen til en hypertekstmaskin ble først utformet av ingeniøren Vannevar Bush (1890-1974). I artikkelen As We May Think fra 1945 beskriver Bush sin påtenkte Memex maskin (se illustrasjon over). Maskinen ble som Charles Babbages Analyctical Engine aldri fullført, men ga viktige føringer for den videre utviklingen av hypertekst. Sentralt var ideen om lenker som skulle binde sammen stoff på en assosiativ måte lik hvordan den menneskelige hjernen memorerer og henter frem informasjon. Bush så dette som en mye mer effektiv måte å organisere stoff på en den kategoribaserte og teknologien skulle gjøre det lettere for forskere i en stadig mer spesialisert tradisjon å finne frem på kryss og tvers av dokumenter – og koble disse sammen etter eget behov. Dagens personlige computer, med WWW som det viktigste hypertekstsystemet inneholder mange av de påtenkte funksjonene til Memex maskinen. Men mens Bush sto for idegrunnlaget for fremtidens hypertekst var det Ted Nelson (1937-) (bilde) som lanserte begrepet. Ted Nelsons ide om hypertekstsystemet Xanadu på 60 tallet er et idealisert hypertekstsystem som enda ikke har blitt realisert. En annen hypertekstpioner med stor betydning er Douglas Engelbart (1925-). Han ville gjøre datamaskinen til en forlengelse av det menneskelige intellektet ved å forbedre brukergrensesnittet mellom menneske og maskin og oppfant blant annet den elektroniske skjermen og den første musa. Se Douglas Engelbarts berømte presentasjon fra 1968 her.

Mange hypertekstsystemer skulle se dagens lys på 80 tallet, men det er Tim Berners-Lees system WWW som skal få mest oppmerksomhet - demonstrert for første gang offentlig i 1991. WWW er et globalt hypertekstsystem basert på Internett og TCP/IP standarden. Berners-Lee utviklet språket HTML, adresseringen av nettsteder (URL), og en egen protokoll for overføring av dokumenter: HTTP. Han er altså far til det hypertekstsystemet som på mange måter kan sies å ha fascinert og revolusjonert hele vårt samfunn! Ted Nelson derimot mener at WWW bare oppfyller en brøkdel av hans idealiserte ideer om hypertekst og at weben setter for store begrensninger for brukerens lenke, merke og assosiasjonsaktivitet.



Se flere kortfilmer om hypertekst og teoretikerne her.

BLOGG 2: ”Oss”, ”Det” og ”Vi” i Cyberspace

Menneskelige maskiner og roboter har vært en del av vår opplevelsesverden i lang tid. Allerede i 1818 handlet historien om Frankenstein (skrevet av Mary Shelley ) om et ”skapt” og konstruert menneske, og i moderne tid beskrev William Gibson såkalte kyborger i flere av sine verker. Han ga også opprinnelsen til begrepet ”Cyberspace” i sin roman Neuromancer (1984) før et slikt rom i det hele tatt fantes. I populærkulturen er de menneskelige maskinene populære: Matrix (1999), Blade Runner (1982) og Robocop (1987) er bare noen få eksempler, og mange tolkninger inneholder et pessimistisk syn på hvordan teknologien til sist kan og vil overgå menneskene. Med datamaskinen, også kalt den siste maskinen fordi den i og for seg kan etterligne alle andre maskiner (i Leon Marwells artikkel Following the Digital Imaginary), beveger teknologien seg fremover med stormskritt. Vil datamaskinen til slutt klare å repplikere mennesket? Er menneskelige maskiner og kunstig intelligens (A.I) i ferd med å bli virkelighet?

Teknologien er ikke helt der enda. Ring bare Telenors kundeservice på 05000 og snakk med ”robotresepsjonisten”. Ingen sakelige svar, og utrolig irriterende. Jeg foretrekker fremdeles å prate med mennesker. Men mens maskinene blir mer og mer menneskelige kan vi også se tegn til at menneskene blir mer og mer lik maskinene.
Norbert Wiener sammenlignet mennesket og maskin allerede i 1948 da han publiserte boken Cybernetics om kybernetikk definert som ”Control and Communication in the Animal and the Machine”. Det er skremmende å se på likhetstrekkene: Neuronene i hjernen kan sees som de samme komponentene som i datamaskinen, sentralnervesystemet kan tolkes som de elektriske spenningene og nervøse lidelser som ”computer malfunctions”. Marshall Mc Luhan har beskrevet teknologien til de elektroniske mediene som kroppslige forlengelser, en slags proteser til den menneskelige kroppen og sansene. Andre teknologier som pacemakers og kunstige implantater gjør dette bildet enda tydeligere: vi blir litt mindre mennesker, og litt mer maskiner. Hvor mye av kroppen vår kan vi egentlig bytte ut med maskiner og fremdeles være oss selv?

Donna Haraway argumenterer for at mennesket allerede er en kyborg i sin artikkel A Cyborg Manifesto fra 1985. En kyborg er et menneske hvis kropp har helt eller delvis blitt tatt over av elektroniske teknologier – altså et individ bestående av både organiske og syntetiske deler. Haraway peker på at de gamle komponentene i maktstrukturer vil bli erstattet av nye alternativer på bakgrunn av et nytt samfunn bestående av likeverdige individer. I stede for ”representasjon” vil vi få ”simulasjon”; i stede for ”reproduksjon” vil vi få ”replikasjon” og i stede for ”sex” vil vi få ”genetic engineering”. At mennesker kan skapes på bakgrunn av teknologi er ikke lenger en så fjern fantasi: Kloning og kunstig befruktning er allerede introdusert og muligheten for å produsere mennesker er en realitet. Lik Frankenstein i 1818 kan mennesker i dag bli avlet frem i et laboratorium, men tanken om datamaskiner som kan tenke og føle som et menneske virker fremdeles fjern. Den såkalte Turing testen er en test som setter seg fore å avdekke hvorvidt en maskin kan utøve menneskelig intelligens. Til nå har ingen maskiner bestått en slik test, men mange jobber på spreng for å utvikle maskiner med såkalt Artificial Intelligence. Mens vi i tidligere tider skilte mellom oss og maskinene, natur og kultur, blir grensene stadig mer flytende.

Sci fi kan bli virkelighet.

se også:

The Loebner Prize

Kewin Warwick - cs4fn